Noen ganger må man innse sine begrensninger. Det er en eldgammel og universell sannhet. Men det tok en stund før jeg kunne virkelig ta meg til begrepet i sin helhet. Først da jeg synes dette å innse sine begrensninger var en form for kapitulasjon, gi opp. I ung alder, er det tenkt nemlig at man bør gjøre alt. Og selvfølgelig den ene er festet bare teoretisk mye. Man kan for eksempel lære språket du ønsker, men ingen kan lære alle eksisterende språk. Det er stresset mitt alt, derfor, at så snart du velger noe man velger bort noe annet. Eller du kan være dårlig for gratis. Fugletittere som sitter og hekker på en stein i skogen i dagevis sannsynligvis lider oftere av urinveisinfeksjon enn andre, uansett hva det har å gjøre med det. Jeg vet virkelig ikke, jeg bare kom til tankene bare fugletittere for noen svært merkelig grunn.

Hjelp. Eller, oh vel kanskje det rette ordet. Bursdagen min nylig. Jevnt. Og fikk mye gaver. Eller ikke mye, er det godt å ta den høye side. Barn får mange gaver. Men i alle fall. Det er ikke det at jeg ikke er et barn (som jeg blir gammel) som bekymrer meg i dag. Nei, jeg har akseptert en lang tid. Aldring er ikke et problem for meg, aldri har vært. Noen har store alder galskap, men jeg har gått meg fra det. Men jeg er grundig redd for høyder. Jeg har alltid vært, selv om nesten ingen vet om det. Hvordan jeg har klart kunsten å holde det hemmelig, jeg nesten blir svimmel av å stå på en vanlig kjøkken avføring (når du bytter lyspærer mest) Jeg kan nå så her vet at jeg ville vært litt mer åpen om det. Så kanskje jeg ikke hadde fått et gavekort for fallskjermhopping som en bursdagsgave. Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig, og så ignorerer fallskjerm å løse inn kupongen. Selv om jeg ikke ønsker å fortelle deg om fobi min heller. Lurer på om jeg kan leie en stand-in som gir håp for meg. Eller dra en liten hvit løgn og si at jeg lider av sporadiske benskjørhet og kan ikke hoppe fordi mine ribbein var av trykket når fallskjermen bare utfoldet seg selv eller noe sånt.

Folk har så mange dumme ting for seg selv. Jeg også, selvfølgelig. Jeg spiser mye bads, hell meg mer edle drikker enn jeg burde og mosjon langt fra i den grad at jeg ville trenge. Det vil trolig straffe seg i det lange løp det her, i det hele tatt, kan man nesten etterligne min oppførsel når stirre på solen gjennom kikkert, men men noe medärvt galt gule flekken. Nå, kanskje ikke at metaforen helt klart som en bjelle, men det var det beste jeg kunne tenke på for nå. Det er minst med hensyn til det faktum at jeg ikke burde gjøre noe lignende enda mer spurs meg å gjøre nettopp det. Elvis gjorde nok i en ganske tidlig at han bør kutte ned på sovepiller og stekt ekorrmackor men han kunne like gjerne ikke hjelpe. Jeg er i hvert fall delvis identiske (jeg kan ikke synge videre, dog). Hvis bare en lege kunne fortelle meg at alle mine vaner er helt ufarlig. Så kanskje de ville miste mye av attraktivitet sin.

Man kan lure på hvordan det egentlig var i fortiden. Mange (dvs. eldre mennesker i varierende alder) insisterer på at det var “en annen av sin tid” fordi “det var de dagene” som begrunnelse vanligvis adlyde. Jeg kan ikke hjelpe, men lurer på om jeg vil være som om noen år. Kanskje jeg vil hevde at musikk, mat, filmer, nattklubber, og ja ja, praktisk talt alt var bedre i min tid. Da jeg var ung var det andre tider, ja, jeg vil sitte og si. Selv om det eneste som var virkelig så mye bedre var mitt fett tap og evnen til å gå ned i vekt. Men jeg vil verken benekte eller har glemt. Selv om man aldri kan virkelig vite hvordan du skal bli kvitt gamle dager. Jeg vil heller ikke være en av dem whiny typen, men jeg vet ikke. Det kan godt være at jeg blir en spesielt whiny skrive en gang i fremtiden. Kan godt være litt morsomt også, å sitte og klage litt sånn.

En god venn av meg er hva du kan kalle en fullblodshypokondriker. Hun har vært så lenge jeg kan huske mer eller mindre kontinuerlig følt dø av noen, vanligvis ikke å si noe, dødelig sykdom. En gang, etter å ha vært på en to ukers ferie på Kanariøyene, var hun overbevist om at hun led av dengue feber (som ikke eksisterer på Kanariøyene). Akkurat som en endring fra den vanlige utbrudd av kreft, diagnostisert hun seg med en ekstremt sjelden sykdom som gjør at du lider av aldersrelaterte sykdommer og endringer på forhånd. Hun har funnet en slik en rekke tegn (som selvfølgelig er bare min fantasi) som tyder på at hun endte opp i klimakteriet selv om hun bare er 29 år gammel. Det virker ikke helt sannsynlig, at. Egentlig ville hun trenge en psykolog, men jeg tør ikke anbefale det fordi jeg mistenker at hun vil utvide hennes sykdom Repertoaret består i dag kun av somatisk tall til også å inkludere psykiske variasjoner.