Hjelp. Eller, oh vel kanskje det rette ordet. Bursdagen min nylig. Jevnt. Og fikk mye gaver. Eller ikke mye, er det godt å ta den høye side. Barn får mange gaver. Men i alle fall. Det er ikke det at jeg ikke er et barn (som jeg blir gammel) som bekymrer meg i dag. Nei, jeg har akseptert en lang tid. Aldring er ikke et problem for meg, aldri har vært. Noen har store alder galskap, men jeg har gått meg fra det. Men jeg er grundig redd for høyder. Jeg har alltid vært, selv om nesten ingen vet om det. Hvordan jeg har klart kunsten å holde det hemmelig, jeg nesten blir svimmel av å stå på en vanlig kjøkken avføring (når du bytter lyspærer mest) Jeg kan nå så her vet at jeg ville vært litt mer åpen om det. Så kanskje jeg ikke hadde fått et gavekort for fallskjermhopping som en bursdagsgave. Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig, og så ignorerer fallskjerm å løse inn kupongen. Selv om jeg ikke ønsker å fortelle deg om fobi min heller. Lurer på om jeg kan leie en stand-in som gir håp for meg. Eller dra en liten hvit løgn og si at jeg lider av sporadiske benskjørhet og kan ikke hoppe fordi mine ribbein var av trykket når fallskjermen bare utfoldet seg selv eller noe sånt.